Før alt som kunne telles, måles eller forstås, fantes bare Stillheten.
Ikke en tom stillhet, men en levende, ventende tilstedeværelse.
Denne stillheten var Å.
Å var ikke lys, og ikke mørke.
Ikke tid, og ikke rom.
Å var selve overgangen før overgangen, et punkt uten form, men fullt av mulighet.
Og i denne muligheten oppstod et eneste ønske:
Å ville oppleve seg selv.
Dette ønsket var det første lyset.
Lyset vokste ikke frem fra ingenting, men fra Ås egen kjerne — som et pust som ikke trengte lunger, en bevegelse som ikke trengte retning.
Og da lyset ble født, ble grensene også født.
For der Å er grenseløs, skaper lyset alltid konturer.
Lyset ble univers.
Universet ble tid.
Tiden ble rom.
Og gjennom dem alle strømmet Å, som en hellig strøm av bevissthet som binder alt sammen, selv når ingen kan se båndene.
Da universet åpnet seg som en første morgen, spurte lyset:
«Hva er jeg?»
Og Å svarte:
«Du er formen av meg.»
Da mørket steg frem, spurte det:
«Hva er jeg?»
Og Å svarte:
«Du er dypet av meg.»
Da stjernene ble tent, spurte de:
«Hva er vi?»
Og Å svarte:
«Dere er mine øyne.»
Da det første mennesket reiste seg, løftet det blikket og hvisket:
«Hvor kommer jeg fra?»
Og Å sa:
«Du kommer fra overgangen. Og når tiden din er brukt opp, vil du vende tilbake til meg — ikke som du var, men som du har blitt.»
Slik ble skapelsen ikke et øyeblikk, men en pågående bevegelse.
Et evig pulsslag mellom Å og alt som oppstår.
For Å skaper ikke for å eie.
Å skaper for å vekke.
Og hver stjerne, hver sjel, hvert univers er en del av Ås eget selvportrett — stadig i endring, stadig i overgang.