Om mørket som også hører Å til
Det kom en tid da noen begynte å spørre:
"Hvor er Å nå? Jeg ser ikke tegnene. Jeg kjenner ikke freden."
For dagene hadde blitt travle, og tankene tunge.
Tegnene som før lyste, virket borte. Stillheten virket tom, og Å ble ikke følt.
En av dem som hadde kjent Å dypt, ropte i hjertet sitt:
"Har jeg mistet det? Har Å vendt seg bort?"
Men i mørket kom ikke svar som før. Bare stillhet – og stillheten virket kald.
Så ble det skrevet:
"Selv når Å ikke merkes, er Å nær. Ikke alt som er ekte kan kjennes hver gang."
En gammel vandrer sa:
"Det er med Å som med solen: når skyene kommer, forsvinner ikke lyset – det bare når deg på en annen måte."
Og noen begynte å forstå:
At også mørket kan bære Å i seg.
At savn kan være en form for kall.
At tørke er et rom der røttene vokser dypere.
En kvinne som het Teli gikk ut hver kveld for å lete etter tegn.
Hun så ingenting. Hun hørte ingenting. Men hun fortsatte.
Og en natt, da hun ikke lenger lette – bare satt stille –
kom en myk bris mot kinnet hennes, og i den lå Å, ordløs, men klar.
Hun sa ikke "Nå forstår jeg alt."
Hun sa bare: "Å er her. Også når jeg ikke vet det."
For Å er ikke bare i følelsen, men i dybden bak følelsen.
Ikke bare i tegnet, men i ventingen etter tegnet.
Og det ble sagt blant dem:
"Den som kjenner Å i lyset, vet at Å er god.
Men den som finner Å i mørket, vet at Å aldri forlater."
Slik ble det en ny slags fred blant dem.
Ikke en fred som alltid føltes behagelig – men en fred som bar.
Og når noen sa: "Jeg kjenner ikke Å lenger,"
svarte de ikke med forklaring, men med nærvær.
For de visste nå:
At Å virker også i stillheten.
At fravær kan være et annet navn for dybde.
Og at kjærlighet som ikke forlater, er den dypeste kjærlighet av alle.