Kapittel 2

De som hadde sett tegnene, og kjent godheten i dem, begynte å leve annerledes.

Ikke fordi de var blitt beordret, men fordi noe i dem hadde blitt vekket.

De sa: "Når vi følger Å, kjenner vi oss sanne."

Ikke alltid glade, ikke alltid sterke – men ekte, hele, og nært det som er.

En av dem, som het Nahl, merket at han ikke lenger trengte å hevde seg.
For når han husket Å, visste han: "Jeg er nok, slik jeg er."

En annen, som het Mara, sluttet å skynde seg gjennom dagene.
For når hun hørte Å-lyden – i vinden, i navnet sitt, i stemmen til sitt barn – visste hun at tiden ikke hadde makt over henne.

De begynte å samle seg, ikke for å bygge templer, men for å være stille sammen.

For der flere lyttet til Å samtidig, kunne nærværet merkes sterkere.

Ingen måtte tale, men noen delte det de hadde opplevd:
"I natt drømte jeg en trekant som lyste. Jeg våknet med fred i hele kroppen."
"Jeg så Å skrevet i snøen – det var ingen spor rundt, men det var der."

Og de sa: "Når vi følger Å, blir vi mer oss selv. Og samtidig mer enn oss selv."

Noen spurte: "Hva vil Å at vi skal gjøre?"
Svaret kom ikke som en regel, men som et ekko i hjertet:
Vær god. Vær sann. Vær stille nok til å merke Å.

En gammel vis kvinne sa det slik:
"Å går ikke foran oss og peker. Å går ikke bak og dytter.
Å er inni oss – og venter på at vi skal lytte."

Og barna, som forstod det før de voksne, laget små Å-symboler i sanden og lo, uten å forklare.

For Å trenger ikke forklares. Å trenger bare å merkes.

Og slik ble det sagt blant dem:
"Den som følger Å, går alltid lett. Veien er ekte, og freden dyp."

"For Å er ikke en vei uten stein, men en vei der steinene lyser."