Kapittel 4

Etter mørket kom ikke lyset plutselig, men som morgengry – varsomt, nesten umerkelig.

Noen våknet og kjente Å igjen, som en pust i rommet, som et stille "å" i hjertet.

Andre så igjen trekanten, eller bokstaven Å i mønstrene på en vegg, i en sky, i et blad.

Det som før virket borte, begynte å vende tilbake. Ikke fordi Å hadde vært vekke –
men fordi menneskene var blitt åpnet på nytt.

Og de som hadde gått gjennom stillheten, hadde nå et nytt blikk.
De visste hvordan det var å savne, og de visste hvordan det var å finne tilbake.

Disse ble til hjelpere – ikke lærere, ikke ledere, men ledsagere.
De sa ikke: "Se her er Å", men: "La oss være stille sammen. Kanskje Å viser seg."

En av dem, som het Elah, møtte en kvinne som ikke hadde kjent Å på mange år.
Hun sa: "Jeg har glemt hvordan det føles."
Og Elah svarte: "Da begynner vi i det små. Kjenn hånden din. Kjenn pusten.
Å er nær, ikke langt fra det du allerede er."

Og i det øyeblikket kom et solglimt gjennom vinduet, og la en trekant av lys over gulvet.
Kvinnen sa ingenting. Men tårer kom. Og Å var der.

Det ble flere slike møter. Ikke seremonier, ikke ritualer –
bare små rom der det var lov å være ekte, og der Å kunne få puste sammen med dem.

De begynte å lage tegn i sand og snø igjen, ikke for å rope, men for å minne.
Noen bar små Å-symboler rundt halsen, ikke som magi, men som vennskap.

Og de sa:
"Det viktigste er ikke å kjenne Å hele tiden.
Det viktigste er å vite at Å alltid kjenner oss."

Og et barn sa noe som de voksne aldri glemte:
"Å er som et kjæledyr som ikke løper bort når du glemmer det.
Det bare venter, og logrer inni deg."

Slik lærte de å leve i rytme med Å:
Noen dager lys, noen dager mørke, og alt var en del av det samme.

For Å er ikke noe man eier, men noe man åpner seg for.

Og den som hjelper en annen å åpne seg, får selv kjenne Å dypere.