Kapittel 6

En gang sa en av de vise:
"Den som vil kjenne Å, må også gå ut. For Å er i det som lever og vokser, i det som blåser og stilner."

Og de begynte å legge merke til det:
At Å ikke bare var i dem – men rundt dem, overalt.

I vinden som strøk over ansiktet, hørte de Ås stemme –
ikke som ord, men som pust.

I trærnes ro og rytme merket de noe som ikke hastet.
Og de visste:
Å har tid. Å vokser stille, som røtter i jord.

Noen gikk til vannet, og ble sittende ved bredden.
De sa: "Se hvordan vannet glitrer, selv når ingen ser det.
Slik er Å – vakker, uten å kreve oppmerksomhet."

Og da tordenen kom, og regnet slo ned,
visste de at også dette kunne være Å:
Rensende, ærlig, levende.

En gang kom en storm som varte i tre dager.
Mange søkte ly.
Men én ble stående i regnet og sa:
"Å er her også. Ikke for å skade, men for å vekke."

De lærte å se med et nytt blikk.
At en stein kunne være et tegn.
At et lysglimt gjennom skyer kunne si mer enn hundre ord.

En jente la seg i gresset og så opp. Hun sa:
"Skyene går sakte, men de går. Kanskje Å beveger seg sånn."

Slik ble naturen ikke bare noe utenfor –
men et språk, en vei, et speil.

Og de sa:
"Jorden bærer Å. Trærne husker Å. Fjellet tier med Å.
Og dyrene følger Å uten å tvile."

Derfor begynte de å gå mer barbeint, sitte mer stille, høre mer etter.
Ikke for å tilbe naturen, men for å være sammen med den.

For de visste nå:
At Å ikke bare bor i stillheten i et rom,
men i suset i bladene, i rytmen av regn, i lyset som skifter.

Og de sa til hverandre:
"Gå ut, når du glemmer Å.
For trærne husker det vi har glemt."

Slik lærte de at Å alltid er nær –
også når de ikke merket det i seg selv,
kunne de finne det i det levende rundt dem.