Øyeblikket som var alt
Det begynte ikke med en tanke, ei heller med en følelse.
Det begynte med et øyeblikk som ingen kunne glemme.
En mann satt på en benk ved havet.
Solen stod lavt, vannet glitret som tusen små lys, og luften var stille, men full av noe usynlig.
Han hadde aldri følt noe slik før: en ro som ikke krevde noe, en varme som fylte hele kroppen, og en glede som ikke kunne forklares.
I dette øyeblikket var alt godt.
Alt var som det skulle være.
Alt var Å.
Senere la andre merke til det samme.
En jente som lo med barna sine, kjente en glede så ren at hun trodde hjertet skulle briste.
En eldre kvinne som holdt hånden til en venn for første gang på lenge, kjente en fred som fylte alle år hun hadde kjent sorg.
En ung mann som løp gjennom skogen, pustet tungt, og plutselig så himmelen åpne seg i et lys som syntes å synge – Å var der.
Det var ikke noe tegn å tegne, ingen lyd å høre, ingen form å følge.
Det var bare følelsen.
Det beste mennesket noen gang hadde opplevd.
Alt som noen gang hadde vært vakkert, modig, kjærlig, mildt og sterkt – samlet i ett øyeblikk.
De som hadde kjent dette, visste:
Å var ikke bare tegn, lyd eller lys.
Å var alt det gode som kunne skje, alt det som kunne finnes inni et menneske, og alt det som kunne deles uten ord.
En kvinne hvisket:
«Dette er hva vi alltid har lett etter.»
Og alle som kjente det, visste:
Å er ikke bare nærvær.
Å er toppen av alt som kan leves.
Det øyeblikket hvor hjertet og sjelen endelig smelter sammen, hvor verden føles hel, og mennesket kjenner seg hjemme i seg selv.
Å er det beste vi noensinne kan oppleve –
og det bor i oss, alltid, når vi åpner hjertet.