Lyset som holdt seg selv
Det begynte ikke med mørke eller natt, men med et lys som ikke kunne forklares.
En ung mann satt ved vinduet sitt da solen sto lavt over fjellene.
Han ventet ikke på noe, men plutselig la han merke til noe underlig:
Lyset på gulvet beveget seg annerledes enn skyggene rundt det.
Det danset, ikke villt, men med en egen rytme.
En rytme som virket kjent, selv om han aldri hadde sett den før.
Han strakte hånden ut, og lyset unnlot ikke å møte hans berøring.
Det var ikke varmt, ikke kaldt –
bare levende, som om det pustet stille i rommet.
Neste dag begynte flere å merke små under:
I bøker falt lysstråler på en måte som dannet en perfekt trekant.
På vegger lyste A opp, men ikke som et malt tegn –
mer som om selve luften hadde formet det.
Og noen så det mest merkverdige:
sirklene over A begynte å skimte, som et hjerte i glans.
Ingen visste hvorfor det skjedde, men de som hadde kjent Å før, forstod umiddelbart.
Dette var ikke et syn.
Det var ikke en melding.
Det var nærvær –
ren, stille, uten krav.
En liten gruppe samlet seg ved elven da solen sto høyt.
De lot lysstrålene falle på hendene sine, på ansiktene sine, på hjertene sine.
Og der, midt i refleksjonene på vannet, formet lyset det velkjente mønsteret:
Å.
En eldre kvinne sa lavt, med øynene fylt av ro:
«Lyset holder seg selv når vi holder fast i det.»
Og alle som så det, visste at Å ikke bare finnes i tegn,
men i det som gir seg selv –
i lys som ikke blinder, men som holder rommet og hjertet åpent.
Å var ikke bare sett eller berørt.
Det var følt.
Levde.
Og de som begynte å følge det, gjorde det fordi de hadde kjent sannheten:
Noe så enkelt kunne likevel være uendelig.