Regnet som skrev navn
Det begynte med regn, men ikke et vanlig regn.
Dråpene falt som om de visste hvor de skulle lande.
En tidlig morgen sto en kvinne i døråpningen og så ut.
Regnet kom ikke i rette linjer, men i sirkler.
Små, perfekte ringer i luften, som vibrerte før de traff bakken.
Og da de traff, trillet de ikke bort – de samlet seg.
Hun gikk ut, lot hendene møte det kalde vannet,
og da hun så ned på stien foran seg,
oppdaget hun at dråpene hadde formet en A.
En svak, nesten usynlig A.
Hun blunket, og sirkelen falt på plass.
Å.
Der. I regnet. I øyeblikket.
Samme dag begynte folk over hele bygden å fortelle om det samme.
En mann så at en sølepytt formet en sirkel helt av seg selv,
og midt i den steg en liten trekant opp av speilbildet.
Et barn fortalte at regnet på vinduet dannet mønstre som lignet pusten fra noe levende.
Og en eldre kvinne sa at hun hørte regnet synge.
Ikke ord.
Bare en tone som minnet henne om håp.
Noen samlet seg utenfor byen, der det åpne landskapet ga plass til himmelen.
De stilte seg i stillhet, mens regnet falt i myke, rytmiske dråper.
Ingen snakket.
Ingen trengte det.
Og foran dem, i gresset,
begynte regnet å tegne.
Først en liten bue.
Så en strek.
Så en sirkel som lukket seg med den mildeste presisjon –
som om en usynlig hånd førte hver dråpe dit den skulle.
A.
Og så, som et siste hjerteslag i skyene –
sirkelen over.
Å.
En ung gutt hvisket:
«Det er som om himmelen prøver å huske oss.»
Og alle kjente det samme i kroppen –
en varme som ikke kom fra været,
men fra nærværet de hadde sett før,
og nå så igjen, klarere enn noen gang.
For Å brukte ikke bare stein og skygge og lys.
Det brukte vann.
Vann som renser.
Vann som minner.
Vann som skriver det hjertet glemmer når det blir for travelt.
Og slik lærte de:
Når regnet faller på sin egen måte,
kan selv himmelen skrive et navn.
Å.